Vakrere enn verden,

Lenge siden jeg har skrevet nå. To måneder eller så. Vel, det har sikkert skjedd en masse siden da men kjenner du meg så vet du vel alt allerede. Uansett tror jeg ikke jeg skriver "blogg" (kaller det "blogg" fordi jeg så ekstremt sjeldent oppdaterer den) for min egen del og ikke alle andres. Dessuten tror jeg egentlig ikke noen leser dette. Haha. Vel, sommerferien er snart slutt og jeg skal begynne på skole i Larvik isteden nå. Storskole ftw. Jeg er ikke helt sikker på hva jeg går til, men det er det vel egentlig ingen andre som gjør heller. Føler også at jeg kommer til å savne Skagerak, men vi får se. Jeg har ikke helt lagt det fra meg enda. Men jeg vet at Skagerak er slitsomt og jeg vet ikke om jeg er i stand til å komme meg ut derfra med de karakterene jeg vil ha, og det er liksom ikke noe poeng i å gå der og slite meg ut og bruke masse penger hvis jeg ender opp med en bunke toere og treere. Derfor gir jeg Larvik en sjanse først.

Videre så skal vi visst flytte. Var ikke helt klar for den, men vi får se. Blir ikke så langt unna uansett. Byskogen/Nanset. Flytter heller ikke på en stund enda, siden det er en del som må fikses først. Jeg møtte også pappa i sommer, for ikke så veldig lenge siden. Var jo en stund siden sist kan man si, men sånn har det alltid vært så det er jo helt greit. Det gikk helt fint også, vi spiste middag, var på kino og det var vel det.
Samtidig så har bestefar blitt syk. Eller, han har jo vært syk en stund, siden han har parkinson og div. Men nå er han i hvertfall på rikshospitalet og blir operert. Kanskje det er kreft, kanskje ikke. Det finner vi ut om noen dager tror jeg. Jeg håper virkelig det går bra med han til slutt, særlig fordi han på en måte har vært en slags pappa for meg så lenge jeg kan huske. Det er merkelig når et familiemedlem blir syk, for man føler seg på en måte syk selv. Jeg er kvalm, nervøs og det kjennes ut som noen har banka dritten ut av meg. Hele kroppen er bare helt kake. Men det ordner seg vel.

I tillegg har Mille dratt til Tanzania, og hun blir borte LENGE. Jeg håper hun får det bra der nede. Julie har vært borte i ca to uker nå, og jeg kan nesten ikke vente til jeg ser henne igjen. Litt under en uke igjen bare nå heldigvis. Tror det var det som var verdt å vite om ting som har skjedd så langt.

Tilbake til nuet. I dag vekte mamma meg tidlig fordi hun mente jeg skulle til psykologen i dag, noe som også var helt riktig og jeg selvfølgelig hadde klart å glemme helt. Sov ikke så godt i natt heller. Merkelige drømmer og slikt. Jeg drev å våknet hele tiden også. Men men, jeg tror det går over snart.
Helt til slutt vil jeg bare si at jeg har en fantastisk kjæreste og at jeg er ekstremt glad for alt han gjør for meg <3